Jeg har fått for vane å finne frem denne salmen av Svein Ellingsen på denne tiden av året, og lar meg inspirere igjen og igjen.
Søndag 27. november er det første søndag i advent og i et nytt kirkeår, og det nettopp i en tid med både frost og vintermørke.
Det er (omsider?) frost, etter en høst som til tider har gitt en nesten skremmende følelse av vår. Skremmende, fordi den også kan minne oss om en klimakrise som ikke lenger tilhører en mulig fjern fremtid, og som bærer med seg ganske andre konsekvenser enn følelser av vår i november.
Det er ganske vintermørkt også der ute. Som det alltid er på denne tiden av året. Men det aner meg at det for mange føles mørkere i år enn på lenge (og det selv om vi regner med korona-unntakstilstandene gjennom advent de siste par årene). Mørkt på den måten det føles når verden blir skremmende og uforutsigbar. Som når pengene ikke strekker til i møte med regningene som hoper seg opp, eller enda mer som når verdens vonde og onde krefter synes å sirkle (og snevre) oss inn …
Hva da? Hvordan finne veiene videre når de synes mørklagte? Hvordan hvile i en tro, når så mange håp synes å briste?
Svein Ellingsen oppfordrer til å vende oss mot lyset midt i mørket:
«Og våre sinn skal være vendt/ mot lyset som på jord er tent»
For meg har det blitt viktig å minne både meg selv og andre om at hverken adventstiden eller juletiden først og fremst handler om at julen er «glad», selv om vi ofte synger nettopp det. Adventstiden handler om å forberede oss på å slippe lyset til midt i mørket. Så julen kan få minne oss om at midt i svarteste natta, midt i den dypeste menneskelige lidelsen - også der blir små barn født. Også der kan vekkes liv og kjærlighet og håp og tro. Også der kan hender rekkes ut mot andre. Også der vil mennesker igjen og igjen reise seg. Flytte den ene foten foran den andre, og plutselig skimte et lysglimt. Og sammen finne en ny retning. En ny vei. Et nytt håp.
Så la oss vende oss mot lyset, mens frost og vintermørke rår. La oss tenne lys. La oss være lys. La oss peke på lysene for oss selv og hverandre. Og gå inn i adventstiden med brennende og trassige håp om at det som skjedde i de dager, vil skje igjen og igjen – i oss og rundt oss. La oss løfte frem og holde fast i de verdiene som virkelig betyr noe.
I Asker kirke betyr det blant annet å holde fast i tradisjonene om å åpne dørene. Om å invitere unge og gamle og alle som ønsker å komme – til å erfare rommet og musikken og fellesskapene og fortellingene. Gjennom blant annet krybbevandringer med barnehagebarna, skolegudstjenester, konserter, åpen kirke, besøk av Folkeuniversitetet, formiddagstreff, bibelmeditasjoner, høytidsgudstjenester mm.
Rommet skal fylles. Musikken skal lyde. Taket skal løftes. Lysene skal tennes. Bønner skal bes. Innsamlinger for nødlidende skal finne sted. Ordene skal gjentas. Det er ikke alltid opplagt til å tro på, men la oss klamre oss til troen allikevel – på at ordene fra johannesevangeliet (som vi får høre hver eneste juledag) skal åpne seg for oss på nytt og på nytt, og bekrefte at det er sant at:
«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»